Det svenske lademarerittet

Hva driver broderfolket med, egentlig?

Finn Jarle Kvalheim

Finn Jarle har testet mobiler og andre dingser for Amobil, og etter hvert Tek, siden 2009. Før den tid jobbet han med salg av elektronikk og studerte medievitenskap på Universitetet i Bergen.

Publisert 5. juni 2022

Rene fossilbiler utgjør for tiden under 10 prosent av det totale nybilsalget i Norge. Vi kan kanskje anta at en stor del av hybridbilene er «prøvekluter» for sine eiere som ennå er litt skeptiske til aspekter ved å eie elbil, enten det dreier seg om hengerfester, rekkevidde eller mulighet til å sette opp lader hjemme.

Men her i Norge er det én ting ved å eie elbil som heldigvis er relativt grei; hurtiglading.

Hvis jeg nærmer meg tom for strøm er det sjelden kaldsvetten tar meg. Vi har «for få» ladere, men det handler mye om volumet biler på veien. Vi er mange som skal lade. Vi risikerer sjelden å bli stående tomme midt i ødemarka.

Det kan man risikere på den andre siden av grensa.

Da vi nylig skulle ha jobbsamling i Stockholm virket det akkurat passe tøysete å låne en liten Fiat 500e til oppdraget. Langkjøring i bitteliten elbil var tanken. Spesielt siden undertegnede er alt unntatt bitteliten.

Her var det humorpotensial. Men humøret var ikke like godt alle de 1000 kilometerne reisen varte.

PS! Vi kommer tilbake med artikkel om å kjøre Fiat 500e langt og lenger enn langt.

Her til lands vil selv en liten, vanlig bensinstasjon midt uti gokk som regel ha en rask lader, om ikke flere.

Jeg forsøkte å finne ut av om det er objektivt riktig, og fant ut at NRK har kommet i skade for å kalle Båtsfjord «gokk» ved en tidligere anledning.

Utover det har vi visst ikke en plass som faktisk heter Gokk med stor G. Men det Båtsfjord derimot har er tre svært raske ladestasjoner for elbil. I Båtsfjord bor det drygt 2200 mennesker, ifølge Wikipedia.

Selv om det gjerne er lite folk på den svenske landsbygda antar jeg at det finnes opptil flere utgaver av gokk også der. Men de har ikke sine egne ladere alle sammen. I stedet risikerer du ofte å befinne deg midt mellom raske ladere. Har du flaks er det åpne 22 kW-ladere i nærheten, så du i hvert fall kan få nok strøm til å halte videre. Men ganske ofte kan det være mange mil til neste lader.

Og får jeg ikke fylt «tanken» min på det kvarteret til en halvtime jeg trenger at det tar, vil fort turen ta dobbelt så lang tid som den skal.

Slik ble det også på returen, der nesten alle laderne kranglet.

Der det tross alt er ladere er det langt fra sikkert at de virker. Og når laderen ikke virker mens du har under 60 kilometer igjen på rekkeviddeviseren begynner fort svetteperlene å piple frem i panna.

Typisk viser ladeappene at du er mange titalls kilometer unna nærmeste hurtiglader.

I Sverige handler ikke ladeproblemene om kø, slik de i stor grad gjør i Norge. De handler om å i det hele tatt finne en.

Og det har svenskene heller ikke gjort enkelt.

Det er et underlig veinett broderfolket har. Fartsgrensene går opp og ned og opp og ned fortere enn en karusell på et tivoli. Man kan lure på om svenske by- og gokkplanleggere opererer etter slagordet «vil ni åka meeeera?»

For det kan være 100 km/t i 200 meter, før det er 70 km/t som er fasit i 100 meter, inkludert en fotoboks, og så opp igjen til 100 km/t.

I min vesle Fiat lå jeg for det meste i 70–80 bak en lastebil uansett, for i 120 kilometer i timen er den kun 15 kilometer unna absolutt topphastighet, og jeg mistenker at den hadde brutt med generell relativitet om den kom for nærme topphastighet. Eventuelt hadde den måttet lade annenhver meter.

Rekkevidden etter de svenske motorveiene endte opp nærmere 160–180 kilometer enn de litt over 300 som loves etter WLTP.

Og det er mulig vi må snakke om det. Hvordan føler svenskene det overfor bensinstasjonene sine? Er de et sår i stoltheten? Må de gjemmes bort? Fortrenges?

Det virker i hvert fall sånn for en stakkars nordbagguette som kommer trillende i liten blå hårføner med telt som tak. For her hjemme ser jeg ut vinduet og tenker «Aha! En bensinstasjon. Og den har ladere. Nice.»

Langs de rundt 500.000 svenske meterne E18 ble jeg stadig informert om at det skulle eksistere bensinstasjoner. Men jeg så få av dem.

Fordømt mange Max, MacDonalds og Burger King ble jeg også lovet, uten å se så veldig mange av dem heller.

Noen ganger stakk vingene til den gule måke opp av et skogholt, men ellers var det kun skilt etter veien som avslørte at det foregikk noe mer enn barkebiller i umiddelbar nærhet. Her var det ikke mulig å observere ladere med bare øynene.

Uten app var jeg lost i ørkenen.

Humøret ble ikke hjulpet av at jeg måtte starte med nesten flatt batteri fra Stockholm. Et parkeringshus uten en eneste lader inni er krenkende for en nordmann i 2022.

Jeg måtte ha rundt 9–10 ladinger fra Oslo til Stockholm og tilbake. Akkurat hvor mange husker jeg ærlig talt ikke - for jeg koblet til veldig mange flere ladere. Eller, jeg forsøkte i hvert fall.

Noen fikk ikke til å koble til bilen. Noen fikk ikke til å koble til internett. En virket å lade bilen min uten å fakturere meg, mens appen synkront med mitt femte forsøk på å koble til kunne fortelle at hele ladenettverket hadde problemer. Var det jeg som var problemet?

Og selv om alt hadde virket 100 prosent som tiltenkt må laderne kobles til i en bestemt rekkefølge. Hva som skal trykkes på først av appen eller laderen virker å være viktig, og for noen er det rett å plugge i kabelen først, mens for andre må det skje sist for å ikke avføde en feilmelding.

Selv på sitt beste og mest vedlikeholdte har ikke infrastrukturen bedre brukervennlighet enn en videospiller fra 80-tallet.

Jeg fikk ladet et par steder uten dramatikk. En av EONs hurtigladere i Karlstad var bent frem fantastisk og bød ikke på en eneste feilmelding. Til tross for at den var treg med å koble til fikk en Mer-lader i nærheten av grensa til Norge jobben gjort også.

Men langt de fleste av de svenske laderne ga meg mest lyst til å fylle bensin på Fiaten, tenne på og ta bussen hjem igjen.

Det klages stundom over lading i Norge, og selvfølgelig skal vi klage. Vi er jo ikke ferdige med å bygge. Men svenskene har ikke engang begynt. Et større kultursjokk enn å kjøre elbil ut av Norge kan jeg vanskelig komme på.