Kunstnere raste da AI vant kunstkonkurranse
Men er det egentlig juks?
I 1917 plasserte kunstneren Marcel Duchamp et pissoar kalt «Fountain» på en utstilling og påstod at det var kunst. I 2022 vinner spillutvikler Jason Allen førsteplassen i en kunstkonkurranse ved Colorado State Fair, med et verk generert av en kunstig intelligens. Tross vidt forskjellige tidsperioder, kunstepoker og konseptuelle forankringer, så har disse to verkene alt og ingenting til felles.
Når vi snakker om konseptuell kunst handler det om verk hvor det vektlegges ideer og konsepter, fremfor den praktiske, materielle eller visuelle fremstillingen. Altså, det er konseptet bak plasseringen av pissoaret i utstillingen som gjør det interessant, ikke hvordan det ser ut eller ble laget. Hvilket forklarer forskjellen på festivaldassen og Duchamps såkalte «fontene».
Men det er ikke spørsmål relatert et kunstverks konseptuelle forankring som får kunstnere til å rase mot Allens premierte verk, men det faktum at han selv ikke har produsert verket. Noen stiller spørsmål ved hvorvidt dommerne en gang visste at det var en kunstig intelligens som hadde produsert verket, mens andre mener denne bruken representerer enden på kunstnerskapet slik vi kjenner det.
– Vi ser kunstnerskapets død utspille seg rett foran øynene våre. Hvis kreative jobber ikke er trygge fra maskiner står til og med høykvalifiserte jobber i fare for å bli foreldet. Hva skal vi ha da?, skriver en Twitterbruker.
Det interessante med hele debatten om «kunst eller ikke kunst, juks eller ikke juks», handler derimot hverken om Allen, premieringen eller den konkrete illustrasjonen, men om bruken av kunstig intelligens som et verktøy for verksproduksjon.
Pissoar forkastet, AI-kunst vinner pris
Det kontroversielle vinnerverket til Allen, «Théâtre D’opéra Spatial», ble levert inn i kategorien «digital kunst» under kunstmessen i Colorado. I motsetning til andre, mer velkjente former for digital produksjon og manipulasjon, hadde derimot Allen anvendt AI-programmet kalt Midjourney for å produsere sitt verk.
Midjourneys beta-program anvender en kunstig intelligens for å skape bilder, basert på enkle eller kompliserte bildetekster brukere sender inn. Hvorvidt juryen i Colorado var klar over nøyaktig hva Midjourney faktisk var for noe, er det også stilt spørsmål ved, men til New York Times hevder Allen selv at dette ble gjort tydelig da verket ble sendt inn.
Likevel vil man kunne påstå at forutsetningene for sammenligning med øvrige bidrag i konkurransen i utgangspunktet er skeiv, ettersom Allen ikke selv har skapt det komplekse bildet.
Men det er her undertegnede begår en kunsthistorisk kardinalsynd og sammenligner det som i praksis er en digital illustrasjon (Allens verk) med et av historiens mest kjente kunstverk, pissoaret. Ikke fordi disse to har i nærheten av samme konseptuelle tyngde, eller at produksjonen av verkene er den samme – Duchamp sendte inn et masseprodusert objekt, mens Allen ba en kunstig intelligens om å lage noe basert på bestemte ord og uttrykk. Men fordi det er helt irrelevant å diskutere de tekniske verktøyene anvendt for å produsere disse verkene, like lite som det endelige visuelle uttrykket har noe som helst å si for hvorvidt det gjør verkene interessant eller ei.
Duchamps pissoar ble riktignok forkastet av juryen i sin respektive konkurranse, eller rettere sagt gjemt bort da utstillingen skulle stå – det fikk i alle fall ikke den samme premieringen som Allens AI-kunst. Den gang argumenterte kunstner for at verket var kunst fordi kunstner selv tok et aktivt valg i å opphøye det hverdagslige objektet til kunst.
På lignende vis kan man også argumentere for at et kunstverk skapt av en kunstig intelligens også er like verdifullt som kunst, i kraft av kunstnerens aktive valg å anvende et spesifikt program for å skape det. Hvorvidt verktøyene og materialene du anvender er oljemaling, porselen, Photoshop eller Midjourney, har i utgangspunktet lite å si.
Kunsthistorien er full av kontroverser, paradokser og latterliggjøring av ideen om hva som er kunst, men evnen til å bruke verktøyene tilgjengelig rundt en sluttet å være revolusjonerende en gang rundt pissoaret.
Men er det kunst?
Kunst som begrep er ikke en beskyttet tittel, du kan få kalle det du lager kunst om du vil, men – med fare for å høres ut som den elitistiske kunsthistorikeren jeg ikke ønsker å være – nei, Allens verk er ikke kunst. I alle fall ikke interessant kunst. Det er visuelt tiltalende, og teknologien den er skapt med er kjempespennende, men bare fordi du anvender et interessant verktøy, så blir det du skaper automagisk interessant.
Er det juks å lage illustrasjoner og bilder ved bruk av Midjourney eller andre programmer med kunstig intelligens? Overhodet ikke. Det finnes flerfoldige samtidskunstnere som anvender ulike typer kunstig intelligens som en del av sin kunstneriske praksis. Noen er svært interessante, mens andre er like platte og uinteressante som IKEA-kunst.
Bare fordi du skriver /imagine robot uprising in the streets of oslo norway i Midjourney, og får ut et verk som ser artig ut, betyr ikke at verken du eller den kunstige intelligensen har blitt et kunstnerisk geni. Like lite fremstår Allens verk som noe annet enn en velbearbeidet AI-illustrasjon, som for noen kan hende er mer enn godt nok.
Men noe avantgardistisk pissoar blir det aldri, selv om kunstig intelligens er svært velkomment som kunstnerisk verktøy.
